Hva var Tysklandsbrigaden.     

Det kan være en grei innledning å spørre - HVORFOR var de der - og HVA gjorde de?

Daværende forsvarsminister, og MILORG sjef under krigen, Jens Christian Hauge har gitt et godt svar på dette, "Siden februar 1947 har en norsk styrke av hæren vært i Tyskland for å delta i okkupasjonen.  Men styrken er ikke i Tyskland for å slå tyskerne. De er slått. Den er heller ikke i Tyskland for å ta hevn. Vi bar bitre tap, men vi ønsker ikke å hevne oss. Hva er det så de skal?  Vi sier vi skal til Tyskland for å fullbyrde freden"
                                                                                                                        
Vår deltagelse i okkupasjonen av Tyskland var opprinnelig en del av en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste, -  en forløper for de mange FN - oppdrag Norge senere har deltatt i. De norske soldatene skulle - ved siden av også å drive ordinær, militær utdanning - bidra til å sikre ro og orden lokalt samt å hjelpe det allierte kontrollapparatet med å passe på at våpenstillstandsbetingelsene ble opprettholdt, og at det ikke skjedde eller ble forberedt noe som truet freden. Senere -  under den kalde krigen - fikk Tysklandbrigaden sammen med britiske og danske soldater i oppdrag å møte et eventuelt sovjetrussisk angrep i Schleswig-Holstein.. 
I 1946 besluttet Stortinget enstemmig at vi skulle holde en brigade på 4000 mann i Tyskland fra februar 1947. Avtalen gjaldt opprinnelig for to år, men ble senere forlenget til 1953.
     En viktig grunn til Stortingets vedtak var at vi så det som en moralsk plikt å ta vår forholdsmessige del av de alliertes byrder ved okkupasjonen av Tyskland. En annen grunn var at i Tyskland ville en finne betydelig bedre muligheter for å utdanne Hæren enn vi foreløpig kunne skaffe i Norge.
     Gjennom Tysklandsbrigadene bidro Norge til ro og orden i en for Europa vanskelig etterkrigstid. Og tjenesten i brigaden ble en særpreget opplevelse for de 50 000 nordmenn som etter hvert fylte dens rekker. De fikk se det krigsherjede Tyskland på nært hold, men møtte samtidig minner om gammel tysk kultur. Mange nyttet også muligheter som den godt organiserte velferdstjenesten ga, til å besøke andre land i Europa.
      Befal og soldater vendte hjem fra Tyskland ikke bare med god militær opplæring, men også med et utvidet kjennskap til vår verdensdel og med forståelse for at kontakter over grensene kan bidra til å løse dens problemer. På Jalta-konferansen i mai 1945 ble det truffet avtale mellom USA, Sovjetunionen og Storbritannia om å okkupere hver sin sone av Tyskland når krigen var over. Senere kom også Frankrike med. Den britiske sone, der den norske brigade ble forlagt, omfattet den nordvestlige del av Tyskland, og her kom nordmennene til å stifte bekjentskap med to områder. Fra opprettelsen i februar 1947 til september 1948 lå brigaden i delstaten Niedersachsen, nærmere bestemt i Hartz-området og vestover til Weser.  Resten av tiden lå den i Schleswig-Holstein.
       Hartzområdet ble valgt fordi det på mange måter minnet om Norge. Det var skogkledde åser med daler og bekker, og Weserdalen var ikke så ulik våre dalfører. I selve Hartz var det også en del snø. Men så man på nærmere på naturen, var det også meget som var ulikt. Myrer, vann og fosser manglet, og skogen var plantet og svært ensformig.
        I Hartz var brigaden på historisk grunn. Her var det gamle byer fra middelalderen, enkelte med tusenårig tradisjon, hvor ærverdige kirketårn med malmklingende klokkespill, trange rundsteinsgater, tykke bymurer og tunge byporter satte sitt preg på bebyggelsen. Mest kjent var Goslar, med sine minner fra den tysk-romerske keisertid. Over i den sovjetiske sone kunne norske soldater også beskue fjelltoppen Brocken, på norsk mer kjent som Bloksberg, dit heksene angivelig fløy hver St. Hans i uminnelige tider.
       Jordbruk og skogbruk var de dominerende næringsveier. Gårdene lå samlet i tettbygde landsbyer eller i byenes utkant, og dette ga landskapet et fremmedartet utseende, med knapt nok et hus ute blant jorder og skogholt. Dyrelivet var rikt, med hjort, rådyr, villsvin og hare.
       I Schleswig-Holstein møtte brigaden en annen natur. I øst var det et bakkelandskap med spredte regelmessige partier av blandingsskog, i midten et flatt hedelandskap med enkelte skogplantninger, og i vest marsklandskap med siv og sanddyner. Med sine mange sjøer, åer, myrer og skogholt var det et smilende, tiltalende og avvekslende landskap, men vinterklimaet var rått og grått.
        Schleswig-Holstein var overveiende et jordbrukslandskap. I øst dominerte godsene, for øvrig var det mest mindre gårder. Disse lå ofte som vi var vant til, med en og en strødd utover. Også her var det et rikt dyreliv, men med mer småvilt enn i Hartz: fasaner, ender, hare, rev og rådyr. På godsene i øst var det dådyr og sikahjort, og i Holstein villsvin. Også her var brigaden på historisk grunn, og denne gang av mer spesiell interesse for oss. Schleswig-Holstein var grenselandet mellom Skandinavia og Kontinentet, og begivenhetene der har hatt betydning for hele Norden.

Brigadens oppdrag.
Oppdraget var egentlig todelt, med en okkupasjonsrolle og en operativ forsvarsrolle. I okkupasjonsrollen hadde avdelingene ansvar for å opprettholde ro og orden i samarbeid med tyske politi. Til å begynne med var det okkupasjonsrollen som dominerte. Landet var ødelagt, utarmet og berøvet sine sentrale myndigheter, så mulighetene for indre uro og anslag mot okkupasjonsmakten var absolutt tilstede. I den første tiden utførte brigaden en del oppdrag som hang sammen med okkupasjonsrollen i samarbeid med det tyske politi for å hindre tyveri av kveg og avling fra markene, og det ble foretatt patruljering, veikontroller og undersøkelser i flyktningeleirene. Noen av disse leirene var sentre for svartebørs og hjemmebrenning, og brigaden deltok i en større undersøkelse av en slik leir med 2500 flyktninger. Dette ble en vellykket operasjon som fikk anerkjennelse av de britiske myndigheter. Men i det store og hele viste det seg at forholdene ble betydelig roligere enn man hadde fryktet. Derfor kom forsvarsrollen mer og mer inn i bildet, og etter at forholdet mellom seiersmaktene tilspisset seg med Berlinkrisen våren 1948, ble brigaden overført til Schleswig-Holstein. Her lå brigaden i en naturlig stilling for forsvar av Skandinavias sørflanke. Men det var først etter opprettelsen av NATO i 1949 at dette resulterte i et operativt oppdrag.

Brigadenes oppsetning.
De norske okkupasjonstroppene var satt opp som en kombinert brigade med ca. 4200 mann. De enkelte brigader ble skiftet hver sjette måned og ble betegnet med et tresifret tall, hvor de to første siffer viste året, og det siste siffer viste om det var første eller andre brigade i vedkommende år.
Den første brigaden ble opprettet i 1947 og fikk dermed betegnelsen Brig. 471, deretter ble det Brig. 472, Brig. 481 og så videre; den siste ble Brig 522.
På den tid besto en operativt oppsatt brigade normalt av ca. 6000 mann med avdelinger fra alle våpengrener. Men Stortinget hadde fastsatt en ramme på ca. 4000 mann, og derfor måtte oppsetningen bli noe redusert og kom til å se slik  ut:

  • Brigadekommando med stabskompani og sikkerhetslag.
  • Tre infanteribataljoner.
  • Oppklaringseskadron.
  • Feltartilleriregiment.
  • Ingeniørkompani.
  • Sambandskompani.
  • Transport- og forsyningskompani.
  • MP-kompani.
  • Brigadeverksted og fire lette mobile verksteder.
  • Feltdepot.
  • Sanitetskompani og felthygienisk enhet.

Etter hvert viste det seg at denne sammensetning førte til overskudd av visse kategorier, mens andre hadde underskudd i forhold til behovet. Det ble derfor fra tid til annen foretatt endringer i sammensetningen.
I Brig. 482 ble oppklaringseskadronen redusert og et lett feltsykehus kom til, i Brig. 502 ble så  resten av oppklaringseskadronen erstatter av en hjulryttereskadron.
En mer omfattende endring ble gjennomført i Brig. 511. Da ble den ene infanteribataljonen sløyet, og i stedet fikk brigaden et panservernbatteri. Sanitetsavdelingene ble slått sammen til en sanitetsgruppe, og MP-kompaniet ble redusert til en tropp.
I Brig. 512 ble hjulrytterkompaniet erstattet med et luftvernbatteri, og i Brig 521 ble panservernbatteriet erstattet med et tredje batteri til feltartilleribataljonen.

De første brigader ble fra først av basert på britisk organisasjon og britiske våpen, senere ble det utarbeidet egne norske oppsetningsplaner basert på amerikanske våpen.
Etter forandringene kom de to siste brigader til å se slik ut:

  • Brigadekommando med stabskompani og sikkerhetslag.
  • To infanteribataljoner.
  • Feltartilleribataljon
  • Luftvernbatteri
  • Ingeniørkompani
  • Sambandskompani
  • Transport- og forsyningskompani.
  • MP-tropp
  • Brigadeverksted og fire lette mobile verksteder.
  • Feltmagasin
  • Sanitetsgruppe
  • For å sikre kontinuiteten og dessuten ta seg av de oppgaver som ikke hører inn under en feltbrigade ble det opprettet et eget organ -  Tysklandskommandoen  (TK) - med en general som sjef. Han representerte Hærens overkommando i Tyskland og hadde på enkelte områder - bl.a. disiplin -  samme status som en distriktskommandosjef i Norge.
    Videre var personell med ansvar for undervisning, idrett, kantinetjeneste, og permanent samband og flytransport organisert som elementer under Tysklandskommandoen, til sammen ca 200 personer.

    Opprinnelig var det meningen at brigaden skulle ha en del kvinnelig personell for å arbeide i kantinene og skape et hjemlig miljø der. Men dette vakte så sterk motstand på flere hold at Stortinget bestemte at det bare skulle sendes "modne kvinner" i et begrenset antall. Dessuten var det vanligvis 10 kvinnelige sykepleiere ved hver brigade, og noen få kontordamer ved stabene.
    Beslutningen medførte at det ble behov for å leie inn ca. 1600 tyske sivile til kantinebetjening og ellers all slags vedlikeholdsarbeid og hjelpetjeneste.  De var til uvurderlig nytte, for dette arbeidet måtte soldatene ellers ha gjort på bekostning av utdannelsen.

    Brigadens våpen.
    I avtalen med britene var det bestemt at brigaden skulle settes opp med britisk materiell, og bevæpningen  ble da:
  • .38 pistol
  • 9 m/m Sten maskinpistol (Stengun)
  • .303 Lee-Enfield gevær
  • .303 Bren maskingevær (Brengun)
  • .303 Vickers mitraljøse
  • 12,7 m/m . BESA mitraljøse (oppkl.eskadronen)
  • Panserverngevær (PIAT)
  • 2-toms bombekaster
  • 3-toms bombekaster
  • 2-punder panservernkanon (oppkl.eskadronen)
  • 6-punder panservernkanon
  • 25-punder felthaubits
  • håndgranater

Fra og med Brig. 521 gikk brigaden over til amerikanske våpen etter at vi kom under De forente staters våpenhjelpeprogram. Bevæpningen ble da slik:

  • 9 m/m pistol (Radom)
  • 7.62 m/m selvladerkarabin (US-karabin)
  • 7.62 m/m selvladergevær (Garand)
  • 7.62 m/m maskingevær
  • 7.62 m/m mitraljøse
  • 7.62 m/m mitraljøse (norsk Colt)
  • 12.7 m/m tung mitraljøse
  • 60 m/m bombekaster
  • 81 m/m bombekaster
  • 57 m/m rekylfri kanon
  • 75 m/m rekylfri kanon
  • 40 m/m luftvernkanon (Bofors)
  • 105 m/m felthaubits
  • geværgranater og håndgranater

Soldatenes antrekk.
Enten det var til daglig, i felt eller på permisjon; eneste antrekk var "batteldress". Ingen hadde anledning til å opptre i sivilt antrekk. Et merke på ermet viste hvilket høyere forband vi tilhørte. De første brigader tilhørte 5.Yorkshire Division, og merket var en hvit Y på svart bunn, senere ble det Hannover District som hadde hvit hest på rød bunn. De siste brigader tilhørte Hamburg District og hadde blått kors på gul bunn. Brigadens kjøretøyer var også merket på tilsvarende måte.

Brigademerkene for personell og kjøretøyer:



5. Yorkshire
Division

 



Hannover
District

 



Hamburg
District

 



Kjørtøymerker
fra 1. mai 1952

 



Tysklandskommandoen
fra 1. feb. 1953

 

 

Avdelingsmerkene:

AVDELING KJØRETØYMERKE VÅPENSTRIPE (på uniform)
Brigadekommandoen
Sambandskompaniet
1. bataljon
2. bataljon
Panservernbatteriet
Feltertilleribataljonen
Oppklaringseskadronen
Ingeniørkompaniet
Transport- og forsyningskp.
Sanitetsbataljon
Feltmagasinet
Brigadeverkstedet
Militærpolitiet MP-armbind
Sikkerhetslaget

Avslutningen.
Brig. 522 avsluttet en epoke som på mange måter står i en særstilling i vår militære historie. Avslutningen ble markert med en avskjedsparade for daværende Kronprins Olav på Schleswig flyplass. En rekke høyere autoriteter var møtt fram: Forsvarsministeren, sjefen for Forsvarsstaben, den norske minister i Bonn, sjefen for den britiske Rhinarmé, sjefen for de allierte styrker i Nord-Europa, samt representanter for amerikanske, danske og tyske myndigheter. Etter at Kronprinsen hadde inspisert styrkene takket han Tysklandssoldatene i alle tolv kontingenter:
"Tysklandsbrigaden skal nå trekkes hjem for å styrke det norske forsvar, etter at den i seks år har gjort vakt- og beredskapstjenste i Tyskland. Jeg vil benytte anledningen til å takke befal og mannskaper for vel utført arbeide, det gjelder både de som er her nå og de som har vært ved tidligere brigader. Det var noe fullstendig nytt for oss i fredstid at norske soldater skulle stasjoneres i utlandet. Men jeg tror at erfaringene har vist at Tysklandsbrigaden har forstått å løse sine oppgaver. Det er fortalt meg at deres forhold til sivilbefolkningen har vært godt, og jeg vet selv at dere ikke alltid har hatt noen lett oppgave i vanskelige tider i fremmede omgivelser".
Han takket også britene, og sa at det skyltes samarbeid med dem at våre brigader hadde nådd et så høyt utdannelsesnivå. Videre takket han de danske Tysklandsstyrker for godt samarbeid.

Etter at det gamle ønske "Gud bevare Kongen og fedrelandet var utbrakt, startet avdelingenes forbimarsj. Det ble et øyeblikk fylt av sterk stemning da den siste tropp hadde passert og det norske flagg ble halt til tonene av "Ja vi elsker dette landet", spilt av et norsk og et britisk musikkorps.

Til slutt tar  vi også med en uttalelse som general W. Hansteen kom med i et intervju i Aftenposten den 30. april i 1966:
"Tysklandsbrigaden var en mektig løftestang for Hæren. Det var av stor betydning at vi der måtte presentere et ansikt utad. Det gjorde det nødvendig å stille kravene høyt og kjøre med stramme tøyler. Og det ble gjort. Ved britenes imøtekommenhet fikk vi anledning til allerede fra første kontingent av å arrangere øvelser i større forband som avslutning på hver enkelt brigades trening der nede. Det er et mønster vi har tatt med oss hjem og som vi har hatt mye glede av"

Tilbake til framsida